Dette debattinnlegget ble delt på altinget.no den 5. november.
Avsenderene er: Tore Strandskog, Nelfo, Rolf Iver Mytting Hagemoen, NOVAP og Frank Jaegtnes, EFO.
‍
Klimamålene skal nås innen 2030, men kraften som trengs for å nå dem kommer først etter 2030. Det går ikke. Dette er den store elefanten i rommet skiltet med «Norsk klimapolitikk». Regjeringen kan forsterke sine egne klimamål og lage så mange klimaplaner de bare vil – men de vil aldri innfris, så lenge vi har en energipolitikk hvor vi styrer mot kraftunderskudd i 2026.

Å bygge ny fornybar kraft tar tid. Statnett, NVE og andre tunge fagmiljøer forventer lite ny utbygging av vindkraft på land og vannkraft frem mot 2030. Havvind vil bidra først etter 2030. Solkraft kan derimot bygges ut mye raskere siden man ikke er avhengig av langvarige reguleringsprosesser eller teknologiutvikling

Alternativet til å produsere mer kraft, er å bruke den vi allerede har mer effektivt – slik at det frigjøres energi som kan brukes for å nå klimamålene. Energieffektivisering kan gi et viktig bidrag. Men regjeringen gir ikke rammevilkår og insentiver som gjør at dette potensialet realiseres.

Skal man fase ut fossil energibruk i eksisterende industri eller få på plass ny grønn industri, krever det store mengder fornybar kraft. Miljødirektoratet skriver i sin klimatiltaksanalyse for petroleum, industri og energiforsyning at krafttilgang og kraftnett må på plass før prosjektene kan gjennomføres. Likevel mangler det en plan fra regjeringen for hvordan dette kraftbehovet skal dekkes. Da er klimamål og klimaplaner ganske verdiløse.

Energieffektivisering - et raskt tiltak

Selv om regjeringen nå skulle gjøre alt de kan for å oppmuntre til at det bygges ut mye mer vindkraft på land og vannkraft, så er dette energiformer som tar årevis før de vil være i drift. De byråkratiske prosessene er langvarige, og det er store anlegg som tar lang tid å bygge. Utbygging av ny kraftproduksjon kan også være konfliktfylt, og kan ha negative naturkonsekvenser.

Energieffektivisering og kraftproduksjon fra solenergi på bygg kan gjøres raskt, uten byråkratiske prosesser og kan bidra med mye av den kraften som trengs for å realisere klimamålene og bygging av ny grønn industri. Utfordringen med både fornybar energi og energieffektivisering er at kostnadene kommer i forkant, mens gevinsten hentes ut over lang tid etterpå. Selv om tiltakene er lønnsomme, er det ikke en selvfølge at de blir gjennomført. Det er derfor behov for en helhetlig politikk og sterkere virkemidler for å få hente ut dette potensialet.

Regjeringens problem er at tiltakene de foreslår i statsbudsjettet knapt vil redusere energibruken i bygg. Siden Stortinget i 2016 vedtok et mål om 10 TWh energisparing i bygg har utviklingen faktisk gått i feil retning ved at energiforbruket har økt med 4 TWh. Derfor må regjeringen raskt få på plass en ny energipolitikk hvis klimamålene skal nås.

Energi- og klimapolitikken er frikoblet når klima- og miljøminister Espen Barth Eide presenterer det nye verktøyet klimastatus- og plan (Grønn bok) i forbindelse med fremleggelse av statsbudsjettet for 2023. Det samme gjelder for innretningen av Enova. Barth Eide argumenterer for at hvis Enova skal bruke mer av sine tildelte midler på å gi støtte til energieffektivisering og solenergi vil det bli vanskeligere å nå våre klimamål. Klima- og miljøministeren ser da bort fra det faktum at vi trenger å få tilgang til store mengder fornybar kraft for å gjennomføre klimakutt. Vi trenger tiltak som raskt kan gi oss tilgang på ny kraft, og som gjør at vi unngår kraftunderskudd fra 2026.

Enovas mandat

Enova er også myndighetenes fremste verktøy for å bidra til energieffektivisering og utbygging av solenergi på bygg – men etter at mandatet ble endret i 2020, nedprioriteres enøk og sol i forhold til direkte utslippskutt. Enova-avtalen for perioden 2021 – 2024 har ikke et eget mål for energieffektivisering. Den enkleste løsningen er å gi Enova ansvaret for å sikre nok kraft til at vi kan kutte klimagassutslipp i eksisterende industri og få på plass ny grønn industri.

Klimamålene kan nås, men da må energipolitikken endres. Hvis ikke kan vi like gjerne være ærlige på at vi aldri vil nå de klimamålene vi har satt oss for 2030.

‍